Thomas Tinglum, Sokneprest i Sand sokn og Mo sokn i Nord-Odal.
Kort om kirkeårsdagen
Tradisjonelt sett hører kanskje ikke 1. mai hjemme i kirkeåret, men dette er dagen for å ta frem den mest radikale utgaven av Jesu nestekjærlighets-budskap. Denne utgaven av vår mester ikke bare matcher fagbevegelsens solidaritetsprinsipper, men overgår dem sytti ganger sju ganger.
Dagens bønn
Rettferdige Gud, du har kalt oss til å forvalte jorden og elske hverandre. Vi ber deg: Gi oss vilje til å dele dine gaver rett. La arbeidet vårt bli til velsignelse for alle mennesker, så vi sammen kan bygge et samfunn i rettferd, solidaritet og fred, ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Kommentar
Nestekjærligheten overgår solidariteten, forvalteransvaret overgår miljøbevegelsenes målsetninger, gudsrettferdigheten overgår våre oppfatninger av plikter og rettigheter, budet om fiende-/fremmedekjærlighet setter all politisk retorikk om streng og rettferdig innvandrings- og flyktningpolitikk i skammekroken. I et samfunn der “alle” er rike, inkludert predikanten og fagforeningsledere, kan vi første mai lese fra berg-/sletteprekenen med trygghet og hellig uro: Ve dere rike, dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, dere skal sulte! (luk. 6,24-25). Det er ikke mye rom til selvrettferdig propaganda på 1.mai i kirka.
Salmevalg
Det er mye en kan gjøre med salmevalg denne dagen. Ta våren og dennes skapelsessymbolikk med inn i dagen; ta med tematikken fra arbeiderbevegelsens kamp- og festdag inn salmevalget; ta alvoret med verdens urett og menneskets nådeløse rovdrift av plantene inn i gudstjenesten. Velg salmer som setter jesu-menneskets liv, med seire og nederlag, inn som tegn på at Gud er god; salmer som holder fast at Gud er Herre over dødens makt, selv om vi ikke når opp – og tross våre strev og tilkortkommenheter skal Gud få sin skapning tilbake og verden blir frigjort fra fiendens bånd! Salmer som gir håp om at oppdraget fortsatt er vårt, og ennå mulig.
Den uunngåelige salmen
734 – Guds kjærleik er som stranda og som graset. En salme som virkelig tar alle menneskers ukrenkelige verdi og universelle behov på. Den insisterer på vår frihet til å være oss selv, si ja eller nei til Gud, skape felleskap, men knytter dette også til vår hang til å ødelegge alt dette for oss selv og for hverandre. Merk særlig dom- tilgivelsesaspektet i 4. vers.
Den uventede salmen
197 – Deg være ære. Langt fra en salme som setter makten i folkebevegelsens samhold, men plasserer den hos Gud. Deg være ære, blir min uventede salme som kanskje kan oppleves som et korrektiv i bergpreken-ånd. Vi kan, ja vi skal, stadig strekke oss mot nye mål og mot en rettferdig og bærekraftig verdensordning, men Gud er Gud, om alle mann var døde.
Den utfordrende salmen
Så bryter jeg reglene. På 1. mai synger vi Til ungdommen – Kringsatt av fiender. Den nådde aldri inn i salmeboken, og den skal nok ikke synges så ofte. Den står nok heller ikke godt uten kontekst, men som slutningssalme i en gudstjeneste som har våget å gå i nærkamp med vår egen tilkortkommenhet i nestekjærlighet, forvalteransvar, rettferdighet og med vår systemiske egoisme, gir den en god klang av uro omsluttet av håp. Selv bruker jeg 6 (12) av strofene med velsignelsen plassert 2/3 ut i sangen.
