Elisabeth Thorsen, ledende domkirkeprest, Oslo domkirke
Om kirkeårsdagen
Denne dagen har det latinske navnet ”laetare” som betyr ”Gled dere!”. Denne overskriften er, etter tradisjonen, hentet fra profeten Jesaia 66, 10 hvor imperativet står eksplisitt. Dette kapittelet som helhet, er en burlesk tekst om dom og frelse, redning og undergang. Som et slalom mellom språkbilder av brystvorter og nymånedager, mus, og ild, virvelvind og mye mer, holdes vi i en glede over at det er trygt hos og med Gud. Midtfastedagen er en feiring midt i fastetiden, en glad dag midt i en periode med alvorspreget dramatikk. Fjerde søndag i faste kalles også for ”Rose Sunday”, rosa søndag. Den kan, i andre kirker enn Den norske, ha rosa liturgisk farge i stedet for fiolett. Den rosa fargen understreker det annerledes og gladere preget. Dagen er også kalt Mothering Sunday, Refreshment Sunday, Søndagen for de fem brød. I kirkerommet i denne tiden, kunne alterpartiet pyntes rikelig med blomster. Organisten spilte gjerne et større stykke solo på orgelet. Ekteskap kunne bli inngått (det skulle ellers ikke gjøres i fastetiden). Tjenerskapet kunne få fridag så de kunne besøke sine mødre. Det er noe tilforlatelig og skjønt ved disse reminisensene. Det er som om påskefestens glede siver inn i. – Som om håpet ved det som fremtiden lover, ikke kan holdes helt tilbake når en kommer så nær som til midtfaste. Rigide regler viker for livets kraft og ritzomatiske (viltvoksende) karakter.
Dagens bønn
Slik den nå er, inneholder ikke takk, men henvender seg i alle fall til ”Kjærlighetens Gud”. Den er vel likevel langt mer lilla enn rosa med sitt fokus på soning, prøvelse og svakhet.
Kjærlighetens Gud, du gav din Sønn til soning for våre synder. Vi ber deg: Vend våre øyne mot ham når vi blir satt på prøve, og hjelp oss når vi er svake, ved Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
Kommentar
Tekstrekkene denne søndagen går i mange retninger. De er pregede og potente. Jeg er svak for å utfolde dagen i det rosa perspektivet, og forsøke å sette prekenteksten inn i en slik kontekst. Fortolke det særegne ved den, men plassere den nettopp i denne fastetidens festdag. Slik kunne gudstjenesten denne dagen gi rom for noe dypt og paradoksalt, en vanskelighet ved livet: Dette å glede seg underveis, i et utpreget ”ennå ikke” men likevel så nært at det allerede er her – på en måte.
Den uunngåelige
986.1 ”Jeg er livets brød”. Jeg opplever at denne salmen ivaretar gavene og gledene på denne dagen. Samtidig holder den Jesus-fokuset. Altså på Ham dagens bønn sier vi skal rette våre øyne mot.
Den utfordrende
579: ”Kristus kom med vann og blod”. Petter Dass tar vare på det burleske ved dagen, og utfordrer oss med barokkens bilder. Poesien utfolder seg i motsetningsfylte bilder og gjenforteller frelseshistorien på en måte som innlemmer den enkelte her og nå.
Den uventede
3: Å, kom og kom Immanuel. Denne salmen er jo knyttet til den lille fastetiden – til advent. Likevel mener jeg den på uventet vis fargelegger midtfasten på en relevant måte – og hjelper oss til å glede oss og se fremover. Teologisk kunne det være spennende å lage en slik bro over kirkeåret, og å forsøke å lytte til denne salmen på en før-påske-måte, og ikke bare før-jul-måte. (Skulle man velge innenfor boksen, ville jeg tatt 173: ”Hill deg Frelser og Forsoner”. Den ivaretar en slags glede – midt i det pinefulle.)
